Jeg brenner for lek! Jeg tror at lek er helsebringende! Eller – ikke egentlig alltid leken i seg selv, selv om det ofte medfører bedre fysisk form. Men det jeg syns jeg har «oppdaget» – det vil si kjent på kroppen selv hvordan kroppens kjemi endrer seg når jeg har det artig. Etter å ha fundert litt på dette, begynte jeg å google litt om temaet.

Forskning viser at glede og lek setter i sving positive prosesser i kroppens «kjemifabrikk» som kan virke som «motgift» på tilsvarende kjemi satt i gang av stress, angst og sykdom. Endorfiner, adrenalin og dopamin har jeg jo allerede skrevet litt om tidligere, men det er det det handler om altså!

Jeg har en gutt på 16 år der hjemme. Akkurat den alderen der det er like viktig å leke, men vanskelig å finne noe som er «tøft nok» eller ikke «ser dumt ut» eller ikke «er kjedelig». Dette er også en alder der mor er den teiteste i verden og jeg takker høye makter for at mitt kjære morsinstinkt hjelper meg med å godta all dårlig behandling, utakknemlighet og sleivete kommentarer og at jeg fremdeles syns han er det flotteste vesen på jorden.  Det er jo tross alt helt naturlig – testosteronet gjør ham litt ekstra irritert i en prosess der han SKAL frigjøre seg fra mors trygge grep. MEN – sist helg tror jeg at vi fant motgiften! Vi dro til Voss og fløy i vindtunnel! Det er så ekstremt, man må ha så 100% fokus, og det føles så heftig på kropp og sinn, samtidig som at vi mestret det ganske greit ganske fort, så jeg kan love at vi hadde storproduksjon av godstoffer i kjemifabrikkene våre. Og – ganske magisk – etter den helgen har liksom denne ungdoms-møkka-oppførselen forsvunnet litt. Kan det hende at endorfiner, dopamin og adrenalin er motgift mot den kjemifabrikken som gjør ungdom så uspiselig? Jeg tror jaggu det!

En annen ting som fikk meg til å tenke på lek som motgift var sorg. For en liten stund siden gikk en venn bort så altfor tidlig. Han var bare 37 år, og en utrolig vital, munter, omsorgsfull person på tross av mye sykdom og plager. En begravelse for et slikt menneske er bare så ufattelig trist, sorgen er stor og kollektiv – det er godt å dele den, og jeg blir helt utmattet etter en slik dag. Hele kroppen er tung og trist, og der og da er det nesten vanskelig å forstå hvordan man skal bli glad igjen. Første motgift jeg møtte etter begravelsen var hunden vår! Hun ble jo glad for mors hjemkomst, og feiret med en æljebæljerunde i hagen (alle skjønner hva det er? Når de får helt dilla og løper rundt som en gal og bjeffer og ser helt tullete ut). Det VAR så oppløftende! Selv om jeg selv ikke gjorde noe fysisk, var det befriende å se en som bare var lykkelig og hennes inderlige glede smittet over på meg – den dystre, tunge stemningen i kroppen lettet litt. Så dermed fikk jeg en ny ting å fundere på – de som ikke vil eller kan leke selv; kan de rett og slett smittes?